Shitty kids get what they deserve!

På den tiden jeg var en liten, spydig og frekk unge, skulle vi dra på familieferie. Reisemålet var Lanzarote, et populært charter mål for nordmenn på den tiden. Jeg hadde mast lenge og lengre enn lenge for å få meg rulleskøyter. Og som de fleste foreldre, gav mine etter da jeg hadde mast lenge nok.

Vi kjøpte rulleskøytene omtrent første dagen vi kom ned dit. Men siden de ikke hadde beskyttelse til albu og knær på butikken, fikk jeg streng beskjed om å ikke kjøre på dem før vi fikk ordnet det. Det ble mye sukking, hoffing og akking, men jeg godtok deres krav. Inntil videre…

Jeg hadde så sykelig lyst å kjøre på de rulleskøytene mine, oh my guard det fristet. Så en dag når mine foreldre dro ut med min lillebror på butikken, ble jeg igjen på hotellrommet. Dette var min store sjanse. What Mom and Pop does’nt know, can’t hurt them. Right?

Sekundet de dro ut døra, bar det rett i skapet og hentet ut rulleskøytene.

Veien ut til gata var kort. Hei hvor det gikk, frisk luft i ansiktet og misunnelige barn glante min vei. Im the king of the world, tenkte jeg.

Jeg flyr bortover veien! Inn og ut av side gater, opp og ned bakker, hit og dit, hist og pist… You get the picture.

Etter en stund, kom jeg til en lang rullestolrampe. Lang slak bakke med fin betong. Her blir det sikkert kos og kjøre, jeg setter utfor. God fart hadde jeg etterhvert, nesten litt for stor fart, og når jeg nærmet meg bunnen av rullestolrampen hadde jeg oppimot 50 knop. Minst… Plutselig ser jeg at det ligger masse glassbrått nederst, jeg prøver fortvilet å bremse ned, men til ingen nytte. Jeg moser ned i glasset, og tryner noe helt jævlig.

Oooooooooaaaaaaadyyyyyysjha!

Det svei noe inni helvette, vondt og sår over hele kroppen. Og til min store forskrekkelse har jeg slått albuen så hardt at det står et bein ut av den, jeg begynner å gråte. Det gjorde så vondt! Og hva skal skje med min albu? Må jeg til legen å brekke det tilbake? Etter noen sekunder går det opp for meg, bein er jo ikke grønt? Hva i all verden kan dette være? Jeg pirker litt borti det, og det går opp for meg at det bare er et glassskår som står i albuen. Jeg får det ut, og blodet fosser, det renner litt blod ut fra flere steder av kroppen min. Og siden jeg har en ren hvit skjorte og en hvit shorts vises det ganske godt.

På veien tilbake til hotellet får jeg mange blikk, men ikke de samme som når jeg fløy nedover veien noen minutter tidligere. Det ser ut som jeg har blitt skutt, knivstukket og angrepet av en bjørn på samme tid.

Tilbake på hotellet legger jeg meg på sofaen, bloding og jævlig.

Foreldrene mine kommer hjem, og de blir ganske forskrekket. Jeg forteller hva som har skjedd, hikstende, og de gir meg en liten skjennepreken. Den kunne nok vært lengere, men regner med at de skjønte at jeg hadde lært min lekse. Og det hadde jeg.

To all you kids out there! Use Protection. Allways, everywhere, even in bed!